Jeg begynte å fotografere tidlig i 2009. Jeg har alltid jaktet etter det lille øyeblikket som gjerne går så fort at man ikke engang tenker over det. Bildet som gir meg noe. Et budskap, en følelse, en historie. Ei lita frøken med adrenalin i blodet. Om det har vært et lynnedslag, fantastisk nordlys, en vakker solnedgang, dråpen som treffer bakken, det spesielle blikket eller snøskuteren som drar oppover en bakke. Ja snøscooteren.

Snøscooter er noe som har vært med meg stort sett hele livet. Jeg har vokst opp i et miljø der snøskuteren aldri har vært langt unna. Om det har vært naboer som har kjørt med deg hengende bak med rattkjelke eller om man har kjørt selv. Den har alltid vært der.

Tidlig i 2013 møtte jeg det som viser seg at i dag er min beste venninne. Ei frøken som har tatt meg med inn i et himmelrike av adrenalin og action. Norges svar på adrenalinjunkie; Maria Sandberg. Alt startet med en GirlCamp hun skulle arrangere. Et ærefullt oppdrag jeg fikk spørsmål om å være med på. En Camp der erfarne snøscooter-kjørere møter mindre erfarne snøcooter-kjørere. Der man lærer av hverandre, dytter hverandre opp og frem og inspirerer hverandre i et fantastisk miljø der man pusher grenser for å bli bedre. Min oppgave er å fotografere dette. Etter det har det bare ballet på seg.

Å fotografere det ultimate snøscooter-øyeblikket er heller ingen lett oppgave. Alt handler om å finne rett terreng, stå på riktig plass for å få riktig vinkel av bildet. Dette går jo relativt fort, så er absolutt en fordel med et godt kamera som tar mange bilder per sekund! Og så må du prøve og time øyeblikket idèt du fyrer av triggeren.

Dette har gitt meg så utrolig mye opp igjennom årene! Alle disse øyeblikkene, med mennesker som deler samme lidenskap. Hver vinter tilbringer jeg mye av sesongen med mennesker som elsker nettopp dette. I 2019 fikk jeg mitt første Cover Photo på den gang USA sin største snøscooter-video. En milepæl i livet. Og lysten til å fotografere snøscootere blir ikke akkurat mindre av noe sånt...